Dette oppdraget er del av oppdragsserien På setra. I den serien finner du ulike oppdrag som handler om livet og arbeidet på setra/stølen, både slik det var i gamle dager, og slik det drives i dag. Du får lære om stell av dyr, hvordan melka blir til mat, og hvordan naturen rundt setra gir oss både beite, mat og opplevelser.

Dette oppdraget må du gjøre på ei seter med melkeproduserende dyr (ku eller geit), som er vant til å bli lokket hjem til kveldsstellet. Da kan du se om du klarer å få dyra til å komme når du lokker på dem. 

Lokking er noe budeia gjør for å få dyra til å komme til seg. Det er to vilkår for at lokken skal fungere: at dyra kjenner igjen stemmen, og at lokken bærer langt, slik at de kan høre den på lang avstand. Formen på lokkingen varierer etter hvilket husdyr man lokker på, så vi skiller mellom kulokk, geitelokk og sauelokk.

Slik gjør du:

Man kan lokke på mange forskjellige måter. Noen lokker ligner på vakker sang, mens andre minner mest om roping, men med noen faste toner. Kulokken er den mest avanserte formen for lokk. Her brukes som oftest lyse toner. Geitelokk og sauelokk er mye enklere enn kulokken, og består ofte bare av enkle rop med lokke- eller kalleord, gjentatt en rekke ganger med en fallende og innsmigrende tone.

Få budeia eller den som er ansvarlig på setra til å vise hvordan hen lokker på dyra. Og så er det bare å herme og øve! Hvis du ser på filmen med Eli Storbækken får du også høre flere typer lokker som du kan prøve å øve på. Du kan gjerne prøve å lage din egen lokk!

En bør ikke lokke på dyra uten grunn, men når det er tid for dyra å komme til melking, kan du gå dem i møte og prøve å lokke. Får du dem til å komme til deg? Det er ikke sikkert de vil komme første gang du prøver. Det beste er om du har mulighet til å bo på ei seter sammen med dyra over flere dager, slik at de blir kjent med deg og stemmen din og får lyst til å komme når du lokker på dem. 

Visste du at:
  • Kulokken er en av våre eldste former for musikk. Den oppsto på setra, og den er fortsatt i bruk.
  • På setra i gamle dager var lokking den viktigste måten budeia kommuniserte med dyra. Hver budeie hadde sin egen måte å lokke på, og mange av de gamle kulokkene var så avanserte at de nesten kan kalles små musikalske kunstverk. I tillegg til stemmen brukte de ofte lur eller bukkehorn for å kalle på dyra – eller for å varsle om fare, for eksempel hvis de så rovdyr. Andre former for rop, som hauking og laling, var en blanding av sang og rop. De ble brukt til å sende signaler over lange avstander, både mellom gjeterne og mellom budeiene på ulike setrer. 

Denne oppdragsserien er basert på 4H-prosjektboka «På setra» og utarbeidet av Velg med hjertet med støtte fra Innlandet Fylkeskommune, Norges Vel, Hedmark Landbruksselskap, Nasjonalt senter for fjellandbruk, Rørosmeieriet, samt Oppland – og Sør-Trøndelag Bonde- og småbrukarlag.