Dette oppdraget er del av oppdragsserien På setra. I den serien finner du ulike oppdrag som handler om livet og arbeidet på setra/stølen, både slik det var i gamle dager, og slik det drives i dag. Du får lære om stell av dyr, hvordan melka blir til mat, og hvordan naturen rundt setra gir oss både beite, mat og opplevelser.

For å gjøre dette oppdraget må du avtale med noen seterbrukere at du kan få bli med når de skal buføre (frakte) husdyra fra gården opp til setra/stølen på forsommeren eller hjem igjen på høsten. 

Noen setre ligger kanskje flere mil fra gården, mens andre er bare noen kilometer unna. Hvis dyreflokken skal gå selv til seters, er det ekstra fint for bonden å ha med flere hjelpere.

  • Aller først går en som lokker på dyra for å få de med seg. Det bør være en som dyra kjenner godt, kanskje bonden eller den som er budeie på setra.
  • De andre som er med må passe på at ikke noen dyr bryter ut fra flokken. Dette er mest vanlig når det er med mange unge dyr som ikke har vært med til seters før.
  • De som går aller bakerst må passe på at alle dyra blir med, og ikke blir hengende etter. 

For mange seterbrukere har det blitt mest praktisk å kjøre dyra til setra, særlig hvis det er veldig langt. Da må dyra lastes opp i henger eller dyrebil, og kanskje kjøres opp i flere omganger. På setra må de slippes inn i inngjerdet beite på setervollen, slik at de kan roe seg ned og bli kjent. 

Dyra må ha tilgang til rikelig rent vann, både på inngjerdet beite og utenfor. Alle dyr som spiser planter, trenger mye vann. Drøvtyggere kan produsere like mye spytt hver dag som 1/3 av sin egen vekt! Kyr som melker trenger ekstra mye vann. Hver melkeku trenger ca 100 liter vann hver dag.   

Tips:

Spør seterbrukeren/budeia om de har noen spesielle tradisjoner på buferdsdagen, eller om de hadde det tidligere. Har det skjedd noen forandringer i måten å drive seter på? Hvis det er med noen eldre budeier eller seterbrukere på buferden kan du be dem fortelle litt om hvordan livet på setra var da de var på din alder.  

Visste du at:

I gamle dager, da det var mange flere på setrene, var buferdsdagen mange steder fast for hver gård eller grend. Denne dagen var ofte ved jonsok (sankthans). Det var liv og røre over alt, fra tidlig om morgenen. Kona på gården gikk først og lokka på dyra, og en eller flere av ungene gikk etter og passa på at alle kom med. Eldre dyr skjønte hva som var i vente, og var mer enn villige til å dra av gårde. Bjellekua gikk alltid først, for hun kjente veien fra før. Det kunne være flere dyr med i følget. Ofte var det med noen griser til seters, fordi de kunne fôres med rester fra ystingen. Utstyr og mat for budeie og gjeter ble frakta i kløv på hesteryggen. Det var mennene sin oppgave. 

Mange steder hadde de to setre, ei heimseter og ei seter på høgfjellet. Turen gikk først til heimsetra. Den lå under skoggrensa, og beitet kom tidlig. Her var de noen uker før de flytta opp på høgfjellet. Da var det vokst fram beite der. Senere, når det ble dårlig med beite på høgfjellet, gikk de innom heimsetra før de dro tilbake til gården. 

Ved korsmesse (14. september) var det ny buferdsdag. Når det skulle buføres hjem var det også mye som skulle ordnes og pakkes. Det var det siste melkestellet for sommeren, og det skulle ikke lages mer smør på setra. Osten som ble lagd på buferdsdagen var derfor lagd av helmelk. Den ble regnet for å være ekstra god og kalles buferdsost.

På samme måte som de om våren var glade for å komme til seters, var de nå glade for å komme hjem. Det bød nok en gang på nytt beite for buskapen, og samvær med familie og venner for alle som hadde vært hjemmefra siden jonsok.

Denne oppdragsserien er basert på 4H-prosjektboka «På setra» og utarbeidet av Velg med hjertet med støtte fra Innlandet Fylkeskommune, Norges Vel, Hedmark Landbruksselskap, Nasjonalt senter for fjellandbruk, Rørosmeieriet, samt Oppland – og Sør-Trøndelag Bonde- og småbrukarlag.